Se opp for massepsykosen

Mange er nok litt skuffet over at hauken Rahm Israel Emanuel ble utnevnt til “sjefsminister” i Statene nylig. (Kanskje litt merkelig at en fyr med utenlandsk statsborgerskap skal være med på alle møtene til regjeringen der borte, men men). De som hadde forventet en altruistisk utenrikspolitikk fra USA føler seg antakelig skuffet også, men forvent at norske medier konsekvent vil fremstille ethvert politisk veivalg slik likevel. Min mening er uansett at alle har rett til å prøve å utvide sin egen makt og rikdom, også de rike og mektige. Men andre trenger ikke å la dem gjøre det.

Denne fyren her er for eksempel fly forbanna:

Det er meget skummelt å se hvordan talerne der borte blir stadig mer høylydte og karismatiske. Når man har et overvåkningsregime av den dimensjonen vi faktisk har i hele Vesten om dagen, tror jeg det folk som er så til de grader illsinte at de er villige til å sette sin egen sikkerhet på spill som først tør å si sin ærlige mening. Og da renner det kanskje over?

Vesten står slik jeg ser det i fare for å ende opp i massepsykose à la 1930-tallet (husk at 2008 og 1929 har klare likhetstrekk). Konspirasjonsteorier og forfølgelsesvanvidd – på grunn av reelle trusler eller ikke – er klare tegn på at dette kan være i emning. Flere ting som kjennetegner massepsykose, er utbredte forestillinger om at “verdens undergang” (i en eller annen form) er nær, at folk føler seg presset opp i et hjørne uten retrettmuligheter, at man ukritisk leser all informasjon som bekreftelse på konklusjoner man alt har laget, at karismatiske personer dyrkes frem, og at folk blir mer opptatt av religiøsitet, for eksempel New Age. En overveldende generell frykt kan gjøre at normal fryktfølelse ikke lenger legger hemninger på normalt uakseptabel atferd. I en slik setting er det ikke “JA, JA, JA” man skal si inni seg når man hører ekstremt karismatiske taler som den over, men “NEI, NEI, NEI”. Lytteren må ta ett steg tilbake, slå på rasjonalitet og kritisk sans, og stille seg kritisk til hver eneste setning – for så eventuelt å ta med seg det som er verdt å ta med seg.

Det er helt konkrete grunner til at folk flest foretrekker status quo og halvdårlige demokratiske løsninger fremfor opprør. I et opprør aner man ikke hva som vil skje, og sannsynligvis klarer de kjipeste folkene man kan forestille seg å albue seg vei til toppen. Stemningen behøver heller ikke å være spesielt koselig når ting disintegrerer, noe det følgende klippet viser med all mulig tyngde (fra filmen Even Dwarfs Started Small):

Takke meg til brød og sirkus.

Jeg legger til følgende video for å vise at folk som er fly forbanna ofte er meget fascinerende å høre på, uavhengig av om innholdet er høyverdig eller ikke. Hør på dette – det er i alle fall ikke kjedelig, videoen har 8,8 millioner hits:

Legg noen litt mer velvalgte ord til et slikt engasjement, og en ekstremt hissig person har i et massepsykotisk univers en skrikende folkemengde under sin kontroll. Dette er jævlig skummelt. På med fornuften, folkens, før en katastrofal virkelighet tvinger den frem (med Tyskland i 1945 som skoleeksempelet). Jeg vil påstå at mangel på rasjonell tanke og saklig diskusjon er grunnen til at verden er et kjipere sted enn for ti år siden – ikke mangel på engasjement.