Tjen Folket – rett problem, feil løsning

Tjen Folket, en kommunistisk bevegelse med tilsynelatende omtrent samme meninger som selveste AKP-ml hadde på 70-tallet, ser faktisk ut til å ha mye rett i analysene sine av hva som er feil med økonomien.

Kapitalisme
Kapitalismen er et økonomisk system. Den kapitalistiske måten å produsere verdier på, baserer seg på at kapitalistene tjener penger på at arbeiderne skaper mer verdi enn vi får i lønn. Under kapitalismen blir de fleste delt i de to hovedklassene borgerskap (kapitalistene med flere) og proletariat (arbeiderne). Kommunistene mener at kapitalismen er et dårlig system fordi – kapitalismen bygger på at en liten gruppe folk tjener seg rike på andre sitt arbeid – en liten gruppe folk styrer staten og selskapene, mens flertallet arbeider for dem – kapitalismen skaper kriser, miljøødeleggelser og kriger fordi kapitalistene hele tiden jakter på størst mulig profitt

Dette er isolert sett ikke langt unna sannheten. Ett viktig problem (av mange, så mye er sikkert) er altså identifisert på en fin måte, men løsningen de kommer med virker langt mer tvilsom:

Kommunismen
Alternativet til kapitalisme er kommunismen. Kommunismen er et system hvor fellesskapet eier alle naturressurser, arbeidsredskaper, verktøy og maskiner. I et slikt samfunn er alle med å styre samfunnet og ingen hersker over andre. Bruksgjenstander skapes og tjenester utføres fordi det er behov for det og ikke fordi noen skal berike seg på andres bekostning. I et kommunistisk samfunn vil de viktigste avgjørelsene og eiendommene være underlagt styrer og råd som er valgt og styrt av alle. Kommunismen betyr at all sult og fattigdom er fjernet, og at alle er garantert å få nok til å leve godt. Kommunismen er et klasseløst samfunn hvor ingen grupper av mennesker undertrykker andre. Ingen samfunn har nådd kommunismen, men Sovjet og Kina var på vei da de hadde sosialisme.

Dessverre har kommunismen, tross ofte gode intensjoner, vist seg å i praksis bli et system der eliten som sitter på toppen, ikke fellesskapet, eier alle naturressurser, arbeidsredskaper osv. I tillegg får de uforholdsmessig mye makt over undersåttene mellom hendene, i tillegg til å bli overivrige. Makt korrumperer – jeg trenger vel ikke å nevne eksempler. I tillegg er selv det som kan se ut som midlertidige maktkonsentrasjoner ofte irreversible, siden det ligger dypt i folk å nekte å gi fra seg makt.

Om de skal bli tatt seriøst, må kommunistene finne en vanntett måte å forhindre at uakseptable maktkonsentrasjoner kan skje, og det i alle ledd av en eventuell maktovertakelse. Slik og bare slik vil utopiregimet deres blir minst mulig autoritært – maktvakuum har en lei tendens til å suge til seg dritt. Og for å sitere en oversettelse av Montesquieu: Government should be set up so that no man need be afraid of another.

Med andre ord, kommunistmiljøet trenger nytenkning og innovasjon – ikke flosklene som “alle” har hørt en million ganger før og faktisk forkastet. I tillegg må de forstå at verden går videre – kvinnekamp (underforstått: mot menn) var f.eks. ofte en god sak på 1970-tallet, men bildet er mye mer nyansert i dag. Og så har man hele problemspekteret som oppstår når “hva alle skal arbeide med” bestemmes kun via sentralstyring i stedet for gjennom både summen av enkeltpersoners prioriteringer, “markedet”, og sentralstyring.

En kommunistisk maktovertakelse kan skilte med fantastiske best-case-scenarier, og nettopp dette er kanskje grunnen til at renspikket kommunisme fremdeles ikke er gitt opp. Dessverre har kommunisme også noen horrible worst-case-scenarier, og i realiteten ender vel et slikt samfunn opp et sted imellom de to ekstremene. Det er sympatisk å drømme om en bedre verden, men utopijegere bør huske at en særdeles sterk sentralisert stat med særdeles “sterke meninger” ikke bare har fordeler.

“Naturen setter grenser” – uforståelig for alle unntatt Kinas statsminister?

Fra The Telegraph: WEF 2009: Russia and China blame West for economic crisis.

The Chinese premier, Wen Jiabao, used stronger language, leaving little doubt that Beijing blamed the US for the economic breakdown. “Inappropriate macroeconomic policies,” an “unsustainable model of development characterized by prolonged low savings and high consumption,” and “the failure of financial supervision” all contributed, he said.

He also attacked financial institutions’ “blind pursuit of profit” and their “lack of self-discipline”.

Kina angriper Vestens sløsing

Mens samtlige av Vestens ledere jobber dag og natt for å forhindre folk fra å spare, presse på dem mer lån gjennom bankvesenet eller statsgjeld, i tillegg til å få opp forbruket av vilkårlige produkter, er det tydelig at Kinas politikere har peiling – noe som bør være skremmende for de som ønsker vestlig hegemoni. Kina er Vestens viktigste konkurrent. Tar de over vår posisjon i verdensøkonomien, betyr det at Vesten ikke lenger blir verdens rikeste område, noe som ikke er særlig positivt for oss når vi etter all sannsynlighet går inn i et århundre med kamp på kniven om verdens ressurser. Problemer med å skaffe nok energi, bl.a. på grunn av Peak Oil, blir langt fra den eneste bekymringen fremover. Plutselig viser det seg at Peak Phosphorus, altså en evig nedgang i fosforproduksjonen, også kan være på trappene. Fra energybulletin.net:

As farmers and gardeners know, phosphorus is one of the three major nutrients required for plant growth: nitrogen (N), phosphorus (P) and potassium (K). Fertilizers are labelled for the amount of N-P-K they contain (for example 10-10-10).

Most phosphorus is obtained from mining phosphate rock. Crude phosphate is now used in organic farming, whereas chemically treated forms such as superphosphate, triple superphosphate, or ammonium phosphates are used in non-organic farming.

Philip H. Abelson writes in Science:
“The current major use of phosphate is in fertilizers. Growing crops remove it and other nutrients from the soil… Most of the world’s farms do not have or do not receive adequate amounts of phosphate. Feeding the world’s increasing population will accelerate the rate of depletion of phosphate reserves.”

and
“…resources are limited, and phosphate is being dissipated. Future generations ultimately will face problems in obtaining enough to exist.”

It is sobering to note that phosphorus is often a limiting nutrient in natural ecosystems. That is, the supply of available phosphorus limits the size of the population possible in those ecosystems.

Mangel på måtehold = uunngåelig “Peak Everything”

Fyren som skrev boken Peak Everything var kanskje ikke helt idiot likevel. For ordens skyld: “Peak everything” betyr lett omskrevet at “alt” vil nå en topp og deretter synke til evig tid – altså at alt går til helvete. Det man lett kan glemme midt oppe i en slik doom-and-gloom-påstand, er at industriene som forsvinner gir plass til nye vekstindustrier – men disse blir normalt mer ineffektive, og i dårligere stand til å øke eller til og med opprettholde folketallet. For eksempel vil økologisk landbruk gi betydelig lavere utbytte fra jorden enn industrielt landbruk, noe som reflekteres i den stive prisen på økologisk mat – men det er i det minste bærekraftig. Dette trumfer alle andre hensyn. Jo før landbruket endres, jo bedre.

Etter å ha byttet “alle” naturressursene våre mot 95% skrot som vi aldri trengte, fortjener vi ikke annet enn kinesisk dominans i noen hundre år. Av alle idiotiske påfunn her på kloden, må forbrukersamfunnet være av de aller verste. Skjønt, om det var et påfunn eller noe som bare skjedde, er en annen sak. Mennesker flest var uansett ikke smarte nok til å tenke 50-100 år frem i tid. Husk: Klarer man ikke å vise tilstrekkelig måtehold, blir det alltid til slutt tvunget på en, gjennom en eller annen mekanisme – enten den måtte være obskur eller åpenbar.

Hvor forsvant måteholdet hen?: En enorm avgrunn mellom vårt mentale og vårt reelle forhold til naturen

Dette minner meg om filmen Grizzly Man (takk til Wikipedia for lån av bildet):

“In nature there are boundaries. One man spent the last 13 years of his life crossing them”.

Kanskje man like gjerne kunne ha sagt:

“In nature there are boundaries. Billions of men spent the last 60 years of their life crossing them”.

Kanskje nordmenn bør sendes på kurs hos enkelte såkalte primitive kulturer: Det man høster fra naturen, må høstes med ydmykhet, måtehold og noe i nærheten av takknemlighet. Dette ligger også dypt i menneskenaturen.

Men vi er ikke lenger tilstrekkelig mentalt i kontakt med den naturen som vi i virkeligheten er 100% i kontakt med, totalt avhengige av, og som gir oss absolutt alt – og spennet mellom de to er kanskje det aller viktigste kunnskapsproblemet i dag. Vi ser f.eks. ikke dyrene vi spiser bli slaktet – slakting er så ubehagelig at folk i “primitive kulturer” naturlig får inn en viss skepsis mot overdreven slakting. Det får man ikke når kylling er en tofulignende masse som er pakket inn i plast på REMA 1000. På samme måte ser få av oss faresignaler fra naturen utenom i dokumentarer på NRK2 – og når vi ikke har noe forhold til dette, kan vi like gjerne velge å ikke tro noe på det.

At mennesket har stor evne til å frigjøre seg fra naturens mange negative sider, som kulde, sykdom og sult, er fantastisk for oss. Men den stadige skjermingen fra elementene har en snikende, giftig bieffekt: Den gjør at de aller fleste tydeligvis blir for godt vant – de tar for gitt at naturen er under vår kontroll, at naturen er overvunnet, og at naturen kun er en fornøyelsespark som vi kan besøke når vi skulle ha lyst – men unngå ellers. Ingenting kunne vært mer feil. Og det blir neppe bedre av at den oppvoksende generasjonen i stadig større grad sitter med trynet plantet foran dataskjermen i stedet for å hoppe rundt ute i skauen.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at en god del holdninger og verdier står for fall de neste tiårene. Enten forlater vi dem frivillig, noe som virker helt usannsynlig, ellers blir de tvunget på oss. Finanskrisen kan vise seg å starte første bølge av en mer enn interessant intellektuell utvikling.

Addendum: Vi kan alltids ta med traileren til den nevnte filmen, Grizzly Man – en uforglemmelig dokumentarfilm som viser mennesket i sitt rette element – eller kanskje ikke.

Nedskaler olje- og gassvirksomheten til en brøkdel av dagens produksjon

Fra Dagens Næringsliv: Norges pensjonsformue fordunster.

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland, brukes regelmessig som et mål på hvor stor formue Norge har. For å være litt upresis: På regnskapsspråk kalles dette egenkapital.

Verdi ved inngangen av året: 2.018,5 mrd
Total avsetning: 404,5 mrd
Verdi ved utagangen av året: 2.280 mrd
Tap: 143 mrd

“Penger på bok” ikke så viktig

Jeg vil gjerne bli litt teknisk i noen avsnitt, men prøv å henge med: I et regnskap, om det skulle være for StatoilHydro ASA, klesbutikken JÆLACOOL AS, Sveins Ekteskapsrådgivning & Eksorsisme, eller for den saks skyld det hypotetiske “AS Norge”, er ikke det aller viktigste hvor mye penger man har “på bok”. De viktigste tallene er resultatet (dvs. overskuddet eller underskuddet), og den nevnte egenkapitalen. Mer om dette senere.

Når man ser på tallene over, ser det ut som “AS Norge” har sopt inn (2.280 mrd – 2.018,5 mrd =) 261,5 milliarder kroner på olje- og gassvirksomheten. Genialt! Eller?

Kanskje ikke. Tallene over gjelder bare for Oljefondet. Gjelder de også for “AS Norge”? Og spiller det egentlig noen rolle?

Varetelling

De fleste har sikkert prøvd å komme inn i en butikk tidlig i januar, for så å bli møtt med et skilt som sier STENGT PGA VARETELLING. De riktig uheldige blant oss har til og med måttet slite oss gjennom denne ørkesløse tellingen av alle varene i hele butikken/bedriften. Dette er sjelden en god start på året midt i ribbe-, julesang- og champagnebakrusen, men gidder du ikke å holde varetelling, kommer staten og setter deg i fengsel, eller de nøyer seg med å tvangsoppløse bedriften din.

Selv bedrifter med idiotiske navn som JÆLACOOL AS klarer normalt å telle varelageret noenlunde greit. Sett at JÆLACOOL har et overskudd (resultat) på 100.000 kroner pr. 31/12-08. Dersom det i varetellingen viser seg at lageret har varer for 150.000 kroner mindre enn ved forrige varetelling (ett år i forveien), må dette trekkes fra overskuddet. Dermed blir resultatet ikke et overskudd på 100.000, men faktisk et underskudd på 50.000 – og det som før varetellingen så ut som et godt regnskapsår blir i stedet et dårlig år, med gråt og tenners gnissel som resultat. Veien er ikke nødvendigvis lang fra himmel til helvete (eller omvendt) når man omsider får oversikt over varelageret på slutten av året.

“AS Norge” sin varetelling…

Du har kanskje gjettet hvor jeg vil hen. Holder “AS Norge” også en varetelling? Det kom som nevnt 261,5 milliarder kroner inn i oljefondet. Dermed konkluderer de fleste med at “AS Norge” har gått ca. 261,5 milliarder i overskudd. Men dette tallet er jo vitterlig før man har trukket fra det som har forsvunnet fra “varelageret” vårt, nemlig olje- og gass-reservene under havbunnen offshore.

Påstår staten at “AS Norge” har gått 261,5 milliarder i overskudd, har de ikke forstått regnskapsreglene som hver eneste lille drittbedrift i dette landet er nødt til å følge (etter statlig pålegg, forresten). Eller rettere sagt: De vil ikke forstå. De prøver å se vekk fra en “inconvenient truth”.

Sannheten er en pest og en plage

Siden man har hentet opp olje og gass som til slutt ga 404,5 mrd kroner inn til staten, har det forsvunnet olje og gass for en sluttverdi av (minst!) 404,5 mrd kroner fra reservene under havbunnen, eller det man kan kalle Norges “varelager”.

Med andre ord: Varelageret har blitt mindre, og resultatet blir ganske nøyaktig kr. 0,-. Eller kanskje heller et dundrende underskudd – avhengig av hvilken pris man setter på den drivverdige oljen og gassen som ennå finnes under havbunnen. Vinningen går opp i spinningen. Norge som helhet tjener null og niks på å bore opp fossile brensler. Man får kanskje mer penger “på bok” (og tydeligvis også i subprime-lån og Citigroup-aksjer) – men:

For “AS Norges” viktigste økonomiske størrelser, resultat og egenkapital, kunne oljen og gassen – ut fra normal regnskapsskikk for ethvert norsk AS – like gjerne ha lagt under havets bunn fremdeles. Olje og gass er dessuten på grunn av global utarming av reservene garantert å øke i verdi i fremtiden. Ikke bare vil den være verdt mer penger, men det finnes også en lang rekke helt nødvendige produkter som man trenger olje for å fremstille, og som det kan bli av avgjørende betydning å være selvforsynt med. Norge taper på å bore opp olje og gass!

(Fra bloggen Kveldssong for hydrokarbonar, som hevder at Norge er netto oljeimportør rundt år 2027 – om 15-20 år).

Når man i tillegg tar global oppvarming med i ligningen, blir de ubehagelige sannhetene så store og så mange at man får lyst til å dunke hodet hardt i tastatureoøojmklkjremnøgalm ngløg. Det eneste som taler for å bore opp alt så fort som mulig, er at Norges rikdom i forhold til andre land ellers med tiden vil bli så enorm at noen ellers kan finne på å invadere oss på et eller annet tidspunkt. Det skjedde med Irak, og Norge er omringet av verdens sterkeste militærmakter – det er ingen grunn til å være paranoid i øyeblikket, men historisk sett har de ikke alltid vært like vennligsinnede. I tillegg vil det jo forsvinne en del kunnskap og stordriftsfordeler ut dersom boringen nedskaleres kraftig.

Nordmenn oppfant neppe hjulet

Men som alle forstår, det er selvfølgelig ikke det dette går ut på: Man skal “holde hjulene i gang” med alle midler – selv om hjulene er i ferd med å kjøre over både Norges og verdens fremtid. Eierne av oljeselskapene, leverandørene deres og de ansatte i olje- og gassektoren blir rike – men “AS Norge” som helhet, og dermed alle andre her i landet, betaler – og jubler.

Jeg er glad jeg ikke ble født i går. Det blir neppe bare enkelt å være pensjonist i år 2100. Idiokratiet lenge leve.

Om gjennomsiktighet

De seriøse britiske avisene har innsett alvoret, og ser ut til å våkne opp. Les for eksempel denne kommentaren fra konservative(!) The Telegraph, Financial crisis: It’s impossible to get any hard facts and figures from British banks. Et utdrag:

In these hard times, there is a lesson from Hard Times for all involved in the disintegration of Britain’s finances. Thomas Gradgrind, Dickens’ unlovable utilitarian, insists: “Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted… Stick to the Facts, sir!”

Who remembers Facts? They are what I used to believe were contained in the annual reports of reputable banks. How gullible. For a start, the juxtaposition of “reputable” and “banks” forms a glaring oxymoron. If the credit crunch has taught us nothing else, we now know that the balance sheets of institutions to which we entrust our savings and investments contain precious few Facts.

There is, of course, lots of information – yards of it. It takes the form of historical numbers, comparative statistics and, if we are lucky, some qualifying opinion. But all this, it seems, is not the same as Facts. In the Delusion Years, when money for nothing was a hard currency, there blossomed an industry within an industry. As the financial-services sector boomed, so too did corporate governance. Alongside the growth of impossibly complex derivatives came an explosion of disclosure and compliance.

Det er ikke ofte at konservative aviser har tatt opp slike temaer. Stort sett har denne helt rettmessige kritikken vært reservert for venstreradikalere – av en eller annen merkelig grunn. Mangel på gjennomsiktige regnskaper og politisk velvilje til dette var hovedårsaken til at Enron-svindelen kunne vokse seg så enorm for noen år siden, og det er også mye av bakgrunnen for det som skjer i dag.

Ingen aner hvilke banker som er konkurs, og britiske skattebetalerne har blitt lurt for enorme summer på grunn av dette, bl.a. i forbindelse med nasjonaliseringen av Northern Rock. Jeg tipper at krisen vil fjerne Labour fra det politiske kartet. Problemet i Storbritannia er at dette betyr konservativt styre, noe som normalt betyr enda mer samarbeid av tvilsom karakter mellom næringslivet og politikerne. I det minste er det et sjanse for at Labour blir erstattet av de tilsynelatende mer fornuftige Liberaldemokratene som nummer to-parti – en god start.

Men er det en ting det britiske demokratiet ikke kan anklages for å være, så er det fleksibelt. Det blir neppe mye change derfra med det første.

En vei ut av uføret

Jeg vil anbefale den følgende artikkelen:

A Golden Way Out of the Monetary Fiasco, av Thorsten Polleit

Et utdrag:

[Ludwig von] Mises clearly saw that a monetary fiasco would not be ascribed to state interventionism in monetary affairs, but that it would compromise capitalism: people would ascribe the ensuing evils — such as job losses, falling income, etc. — to the machinations of the free market. What is more, they would call for more government intervention, convinced that such action would lead the way out of calamities. Mises noted,

The boom produces impoverishment. But still more disastrous are its moral ravages. It makes people despondent and dispirited. The more optimistic they were under the illusory prosperity of the boom, the greater is their despair and their feeling of frustration. The individual is always ready to ascribe his good luck to his own efficiency and to take it as a well-deserved reward for his talent, application, and probity. But reverses of fortune he always charges to other people, and most of all to the absurdity of social and political institutions. He does not blame the authorities for having fostered the boom. He reviles them for the inevitable collapse. In the opinion of the public, more inflation and more credit expansion are the only remedy against the evils which inflation and credit expansion have brought about.

Jeg prøver konsekvent å unngå ‘ismer’. Artikkelen har kanskje en typisk liberalistisk vinkling, men jeg synes det som står der virker fornuftig.

Kulturelt innslag, uke 4/09

Det går dårlig med Storbritannia

De økonomiske nyhetene for tiden er så forferdelige at jeg ikke orker å skrive om dem. Les mer hos Mish og The Telegraph/Evans-Pritchard.

Hvis hele Storbritannia rett og slett går under økonomisk, som The Telegraph ikke utelukker, drar de Norge med seg i fallet. Analogier som inkluderer ordene “korthus” og “dominobrikker” vil bli i skuddet fremover. Noen grafer som viser det som må være viktige årsaker til Storbritannias relative nedtur:

Diagram fra Wikipedia. Storbritannias naturgassproduksjon går kraftig nedover, og vil aldri ta seg opp igjen.

Diagram fra Wikipedia. Storbritannias oljeproduksjon (det hvite feltet) går kraftig nedover, og vil aldri ta seg opp igjen. Når det gjelder kull:

Coal output peaked in 1913 in Britain and now accounts for less than one percent of world coal production.

Det er gammel moro som gjør at Storbritannia nå er ribbet for energi. De har drevet rovdrift på egne ressurser, og har ikke lenger et imperium som de kan knabbe ting fra. Energi er en såpass stor del av et lands økonomi at det trekker deg ned i sølen hvis du ikke er selvforsynt – og stadig lenger ned jo mindre selvforsynt du blir. Kanskje noen nå forstår hvorfor Storbritannia for noen år siden angrep ikke bare en, men to viktige energinasjoner – Afghanistan og Irak – og hvorfor de var en hårsbredd fra å angripe en tredje, Iran. De som fremdeles biter på denne terrorisme-hypen ser jeg ikke noe særlig håp for.

Stormannsgalskap lønner seg aldri, og Storbritannia under Tony Blair virket dypt preget av nettopp dette. Dessverre, din jævla idiot – du bommet: It’s Cool to Be Frugal.

Storbritannia er en av Norges viktigste handelspartnere, og står også nært Norge kulturelt. Vi får håpe at de klarer å ta seg sammen der borte og får landet sitt på rett kjøl. I så fall er første skritt å slutte å lese The Sun og de andre drittavisene.

Hva i all verden vil skje med Island?

Se denne videoen: Raser mot Islands regjering.

Mer fra DN: Raseriet mot regjeringen på Island vokser.

– Ingen i regjeringen har tatt ansvar og gått av. Den har heller ikke skiftet ut Kredittilsynet eller styret i sentralbanken. Nå frykter folk at lånene fra utlandet vil bli brukt til å dekke over feilene som er gjort. Og frykten er reell når skurken fortsatt sitter og styrer boet, fastslår Matthiasson.

Han forteller at det hver dag kommer nye historier om konkursboet etter bankene, om hvordan det ble gjort store transaksjoner i dagene før de gikk over ende og hvordan lederne har beriket seg.

– Folk har fått vite at de som eide bankene, fikk lån de ikke kunne tape på, mens vanlige folk må betale tilbake, hvis ikke trues de med inkasso, sier professoren på telefon fra Reykjavik. – Dette skaper enda mer raseri enn arbeidsløshet og tap av inntekt, føyer han til.

Også redaktøren i den islandske avisa Morgunbladid er svært kritisk til det som foregår. Ingen vet hva regjeringen holder på med, og den reagerer heller ikke på kritikk, skriver Olafur Stephensen, i en kommentar torsdag.

Han mener at statsminister Haarde har få dager på seg til å vise handlekraft og gjenvinne folks tillit.

(…)

Selv sier statsministeren at det vil være uheldig om regjeringen går av og det holdes nytt valg i mai slik mange har krevd. Han mener det vil ta oppmerksomheten bort fra arbeidet med å løse den økonomiske krisen

Men på Island er det mange som mener at arbeidet går altfor sent.

– Man må ta de riktige beslutningene nå og få klarhet i situasjonen. Vi vet ennå ikke hvor stor gjeld vi har i utlandet, påpeker Matthiasson.

Som økonomiprofessor kan heller ikke han se at regjeringen har tatt fatt i krisen som nå stadig flere islendinger merker på kroppen. Arbeidsløsheten er på vei oppover, og mange har fått nedsatt arbeidstid og lønn. Inflasjonen er på 18 prosent.

– Mange har veldig lite penger å rutte med, fastslår Matthiasson.

Samtidig var det andre saker enn krisen som sto på dagsordenen da nasjonalforsamlingen innledet det nye året tirsdag.

– Da det kokte over under demonstrasjonen, var det fordi Alltinget begynte å snakke om helt andre ting enn krisen. På dagsordenen sto blant annet spørsmålet om hvorvidt det bør selges øl og vin i dagligvarebutikkene, sier Thorolfur Matthiasson.

Sannheten er jo at regjeringen knapt nok kan gjøre noenting som helst. Bordet fanger, skaden er alt skjedd.

Som antydet i Island: Arbeidsledigheten opp 45% på en måned vil situasjonen bli stadig mer utålelig for innbyggerne på Island. På toppen av hele opplegget kommer den økonomiske depresjonen i hele verden til å trekke dem enda lenger ned i sølen de kommende årene. Jeg spådde tidligere at de ville slippe opp for mat temmelig raskt, men på et eller annet vis har ikke dette skjedd ennå. Uansett – når mange ikke lenger har råd til mat, når arbeidsledigheten når 30% og når folk i tillegg kommer ut av vinterdvalen om noen måneder – da vil det sikkert bli noe som minner om et “opprør”. Men det er dessverre for sent, et opprør vil antakelig bare resultere i meningsløse angrep på syndebukker. Statsgjelden er i øyeblikket det altoverskyggende problemet – ikke enkeltpersoner. Og statsgjelden blir det umulig å vri seg unna, med mindre de finner på noe fantastisk lurt der borte. Og det vil jo uansett bare gå ut over noen andre…

Oftest vil hæren gjennomføre en maktovertakelse (et kupp) dersom demonstrasjoner kommer ut av kontroll og regjeringen dermed mister kontrollen. Island er i en spesiell situasjon siden de ikke har noen egentlig hær. Fra Wikipedia, List of countries without armed forces:

Has not had a standing army since 1869, but is a member of NATO. There was a defense agreement with the United States, which maintained an Iceland Defense Force and a military base in the country from 1951 to September 2006. Even though Iceland does not have a standing army, it still maintains a military expeditionary peacekeeping force, an air defense system, an extensive militarised coast guard, a police service, and a tactical police force.

Noe av det mest interessante med hele situasjonen, er at Island har ført ganske nøyaktig den samme politikken som alle andre. Frihandel og globalisering har gjort at de ikke på langt nær er et selvforsynt samfunn lenger – de betalte for mat, nødvendigheter og unødvendigheter med banktjenester som ingen lenger har bruk for. At bankene i tillegg til dette kastet seg inn i casinoøkonomien, med selveste landets fremtid i potten, skulle islendingene selv ha gjennomskuet, og fått regjeringen til å sette en stopper for det. Men folket valgte vitterlig de politikerne de valgte, de sa ikke nei til midlertidige store inntekter for å redusere risiko for total kollaps. Nå høster de nøyaktig det de sådde. Og tro ikke at det ville blitt bedre hvis de hadde valgt opposisjonen i stedet… Dette kalles tverrpolitisk udugelighet, et perfekt tegn på en befolkning som har råtnet på rot og som tror at alle historier har happy endings – uansett.

Filmen 101 Reykjavik som kom for noen år siden ga kanskje en grei oppsummering av den likegyldige mentaliteten som ble dette samfunnets bane.

Legg merke til kommentaren “What kind of society would that be”? Nå vet vi svaret.

Island kan bli et u-land med afrikansk levestandard i flere tiår fremover. Og vi forstår det alle sammen: Alt dette kunne like gjerne skjedd i Norge.

Stabilitet er frøet til kaos og kaos er frøet til stabilitet

Espen Gaarder Haug var en av veldig få som fikk anledning til å spå krakket i beste sendetid på NRK – før krakket endelig kom. Jeg vil gjerne sitere noe han i desember skrev i Økonomisk Rapport: Varsler mer finansuro

Når inflasjonspøkelset først dukker opp blir det trolig svært vanskelig å temme det. Det vil trolig ta år før det dukker opp, men det kan også komme raskere, det er et mylder av usikre faktorer som her spiller inn.

Om benflasjonspøkelset kommer, og det er jeg ganske så sikker på, blir det trolig en turbulent tid vi går i møte, både realøkonomisk og verdenspolitisk. Det vil også bli en tid med mulighet for å skape noe nytt. Et gammelt filosofisk ordtak sier noe slik som at stabilitet er frøet til kaos og kaos er frøet til stabilitet. Vi har allerede sett hvordan stabilitet kan slå over i økonomisk-kaos. Grunnlaget for kaos ble på mange måter dannet i en periode med stabilitet, voldsom kredittekspansjon. Når turbulensen og det økonomiske kaoset før eller siden legger seg kan vi forhåpentligvis gå inn i en ny gylden tidsalder, både økonomisk og politisk styrket.

Så kan man stille spørsmålet: Er kraftige oppgangstider et tegn på stabilitet?

Er pensjonssystemet et pyramidespill?

I disse Madoff-tider har pyramidespill blitt et mye brukt begrep.

I den forbindelse er det en god idé å se på følgende DN-artikkel – fra 2005, før krakket: - Pensjon er et pyramidespill.

Les Wikipedia-artikkelen om pyramidespill (Ponzi scheme), og vurder selv: Er det norske pensjonssystemet verdens største pyramidespill noensinne?

Sikkert er det at det ville vært det dersom Oljefondet hadde blitt gjort kål på allerede – noe som har vært selve hjørnesteinen i Frps politikk dette tiåret! Og sikkert er det også at det er “sosialdemokratiske” land nedover i Europa som har trygde- og pensjonsordninger som minner om pyramidespill. Hvis ordningene eventuelt kollapser, vil Europa bli et kjipt sted.

Dette minner meg om noen bilder vi så fra Albania for noen år siden, der folk var fly forbanna fordi de hadde tapt alle pengene sine i det som ble kalt et statlig organisert pyramidespill. Jeg lurte på hvordan i all verden det kunne være mulig at en hel befolkning og en hel stat kunne gå på en så elementær, idiotisk smell. Men kanskje pyramidespill er såpass vanskelige å identifisere at det er godt mulig selv for et av verdens mest reflekterte folkeslag, nordmenn, å drite loddrett på draget – under mottoet “Så lenge alt går bra, er alt i orden”.

Jeg sitter med en følelse av at amerikanerne vil klare seg bedre i denne krisen enn europeerne. De er ikke like avhengige av staten, noe som er en enorm fordel hvis hele staten skulle finne på å gå dukken. USA er dessuten selvforsynt med mat og energi – hvis de bare slutter å sløse så enormt. Spørsmålet er imidlertid om forskjellen mellom fattig og rik blir for stor der borte nå. Forskjellene kan ikke øke i all evighet.