En vei ut av uføret

Jeg vil anbefale den følgende artikkelen:

A Golden Way Out of the Monetary Fiasco, av Thorsten Polleit

Et utdrag:

[Ludwig von] Mises clearly saw that a monetary fiasco would not be ascribed to state interventionism in monetary affairs, but that it would compromise capitalism: people would ascribe the ensuing evils — such as job losses, falling income, etc. — to the machinations of the free market. What is more, they would call for more government intervention, convinced that such action would lead the way out of calamities. Mises noted,

The boom produces impoverishment. But still more disastrous are its moral ravages. It makes people despondent and dispirited. The more optimistic they were under the illusory prosperity of the boom, the greater is their despair and their feeling of frustration. The individual is always ready to ascribe his good luck to his own efficiency and to take it as a well-deserved reward for his talent, application, and probity. But reverses of fortune he always charges to other people, and most of all to the absurdity of social and political institutions. He does not blame the authorities for having fostered the boom. He reviles them for the inevitable collapse. In the opinion of the public, more inflation and more credit expansion are the only remedy against the evils which inflation and credit expansion have brought about.

Jeg prøver konsekvent å unngå ‘ismer’. Artikkelen har kanskje en typisk liberalistisk vinkling, men jeg synes det som står der virker fornuftig.

Kulturelt innslag, uke 4/09

Det går dårlig med Storbritannia

De økonomiske nyhetene for tiden er så forferdelige at jeg ikke orker å skrive om dem. Les mer hos Mish og The Telegraph/Evans-Pritchard.

Hvis hele Storbritannia rett og slett går under økonomisk, som The Telegraph ikke utelukker, drar de Norge med seg i fallet. Analogier som inkluderer ordene “korthus” og “dominobrikker” vil bli i skuddet fremover. Noen grafer som viser det som må være viktige årsaker til Storbritannias relative nedtur:

Diagram fra Wikipedia. Storbritannias naturgassproduksjon går kraftig nedover, og vil aldri ta seg opp igjen.

Diagram fra Wikipedia. Storbritannias oljeproduksjon (det hvite feltet) går kraftig nedover, og vil aldri ta seg opp igjen. Når det gjelder kull:

Coal output peaked in 1913 in Britain and now accounts for less than one percent of world coal production.

Det er gammel moro som gjør at Storbritannia nå er ribbet for energi. De har drevet rovdrift på egne ressurser, og har ikke lenger et imperium som de kan knabbe ting fra. Energi er en såpass stor del av et lands økonomi at det trekker deg ned i sølen hvis du ikke er selvforsynt – og stadig lenger ned jo mindre selvforsynt du blir. Kanskje noen nå forstår hvorfor Storbritannia for noen år siden angrep ikke bare en, men to viktige energinasjoner – Afghanistan og Irak – og hvorfor de var en hårsbredd fra å angripe en tredje, Iran. De som fremdeles biter på denne terrorisme-hypen ser jeg ikke noe særlig håp for.

Stormannsgalskap lønner seg aldri, og Storbritannia under Tony Blair virket dypt preget av nettopp dette. Dessverre, din jævla idiot – du bommet: It’s Cool to Be Frugal.

Storbritannia er en av Norges viktigste handelspartnere, og står også nært Norge kulturelt. Vi får håpe at de klarer å ta seg sammen der borte og får landet sitt på rett kjøl. I så fall er første skritt å slutte å lese The Sun og de andre drittavisene.

Hva i all verden vil skje med Island?

Se denne videoen: Raser mot Islands regjering.

Mer fra DN: Raseriet mot regjeringen på Island vokser.

– Ingen i regjeringen har tatt ansvar og gått av. Den har heller ikke skiftet ut Kredittilsynet eller styret i sentralbanken. Nå frykter folk at lånene fra utlandet vil bli brukt til å dekke over feilene som er gjort. Og frykten er reell når skurken fortsatt sitter og styrer boet, fastslår Matthiasson.

Han forteller at det hver dag kommer nye historier om konkursboet etter bankene, om hvordan det ble gjort store transaksjoner i dagene før de gikk over ende og hvordan lederne har beriket seg.

– Folk har fått vite at de som eide bankene, fikk lån de ikke kunne tape på, mens vanlige folk må betale tilbake, hvis ikke trues de med inkasso, sier professoren på telefon fra Reykjavik. – Dette skaper enda mer raseri enn arbeidsløshet og tap av inntekt, føyer han til.

Også redaktøren i den islandske avisa Morgunbladid er svært kritisk til det som foregår. Ingen vet hva regjeringen holder på med, og den reagerer heller ikke på kritikk, skriver Olafur Stephensen, i en kommentar torsdag.

Han mener at statsminister Haarde har få dager på seg til å vise handlekraft og gjenvinne folks tillit.

(…)

Selv sier statsministeren at det vil være uheldig om regjeringen går av og det holdes nytt valg i mai slik mange har krevd. Han mener det vil ta oppmerksomheten bort fra arbeidet med å løse den økonomiske krisen

Men på Island er det mange som mener at arbeidet går altfor sent.

– Man må ta de riktige beslutningene nå og få klarhet i situasjonen. Vi vet ennå ikke hvor stor gjeld vi har i utlandet, påpeker Matthiasson.

Som økonomiprofessor kan heller ikke han se at regjeringen har tatt fatt i krisen som nå stadig flere islendinger merker på kroppen. Arbeidsløsheten er på vei oppover, og mange har fått nedsatt arbeidstid og lønn. Inflasjonen er på 18 prosent.

– Mange har veldig lite penger å rutte med, fastslår Matthiasson.

Samtidig var det andre saker enn krisen som sto på dagsordenen da nasjonalforsamlingen innledet det nye året tirsdag.

– Da det kokte over under demonstrasjonen, var det fordi Alltinget begynte å snakke om helt andre ting enn krisen. På dagsordenen sto blant annet spørsmålet om hvorvidt det bør selges øl og vin i dagligvarebutikkene, sier Thorolfur Matthiasson.

Sannheten er jo at regjeringen knapt nok kan gjøre noenting som helst. Bordet fanger, skaden er alt skjedd.

Som antydet i Island: Arbeidsledigheten opp 45% på en måned vil situasjonen bli stadig mer utålelig for innbyggerne på Island. På toppen av hele opplegget kommer den økonomiske depresjonen i hele verden til å trekke dem enda lenger ned i sølen de kommende årene. Jeg spådde tidligere at de ville slippe opp for mat temmelig raskt, men på et eller annet vis har ikke dette skjedd ennå. Uansett – når mange ikke lenger har råd til mat, når arbeidsledigheten når 30% og når folk i tillegg kommer ut av vinterdvalen om noen måneder – da vil det sikkert bli noe som minner om et “opprør”. Men det er dessverre for sent, et opprør vil antakelig bare resultere i meningsløse angrep på syndebukker. Statsgjelden er i øyeblikket det altoverskyggende problemet – ikke enkeltpersoner. Og statsgjelden blir det umulig å vri seg unna, med mindre de finner på noe fantastisk lurt der borte. Og det vil jo uansett bare gå ut over noen andre…

Oftest vil hæren gjennomføre en maktovertakelse (et kupp) dersom demonstrasjoner kommer ut av kontroll og regjeringen dermed mister kontrollen. Island er i en spesiell situasjon siden de ikke har noen egentlig hær. Fra Wikipedia, List of countries without armed forces:

Has not had a standing army since 1869, but is a member of NATO. There was a defense agreement with the United States, which maintained an Iceland Defense Force and a military base in the country from 1951 to September 2006. Even though Iceland does not have a standing army, it still maintains a military expeditionary peacekeeping force, an air defense system, an extensive militarised coast guard, a police service, and a tactical police force.

Noe av det mest interessante med hele situasjonen, er at Island har ført ganske nøyaktig den samme politikken som alle andre. Frihandel og globalisering har gjort at de ikke på langt nær er et selvforsynt samfunn lenger – de betalte for mat, nødvendigheter og unødvendigheter med banktjenester som ingen lenger har bruk for. At bankene i tillegg til dette kastet seg inn i casinoøkonomien, med selveste landets fremtid i potten, skulle islendingene selv ha gjennomskuet, og fått regjeringen til å sette en stopper for det. Men folket valgte vitterlig de politikerne de valgte, de sa ikke nei til midlertidige store inntekter for å redusere risiko for total kollaps. Nå høster de nøyaktig det de sådde. Og tro ikke at det ville blitt bedre hvis de hadde valgt opposisjonen i stedet… Dette kalles tverrpolitisk udugelighet, et perfekt tegn på en befolkning som har råtnet på rot og som tror at alle historier har happy endings – uansett.

Filmen 101 Reykjavik som kom for noen år siden ga kanskje en grei oppsummering av den likegyldige mentaliteten som ble dette samfunnets bane.

Legg merke til kommentaren “What kind of society would that be”? Nå vet vi svaret.

Island kan bli et u-land med afrikansk levestandard i flere tiår fremover. Og vi forstår det alle sammen: Alt dette kunne like gjerne skjedd i Norge.