Om gjennomsiktighet

De seriøse britiske avisene har innsett alvoret, og ser ut til å våkne opp. Les for eksempel denne kommentaren fra konservative(!) The Telegraph, Financial crisis: It’s impossible to get any hard facts and figures from British banks. Et utdrag:

In these hard times, there is a lesson from Hard Times for all involved in the disintegration of Britain’s finances. Thomas Gradgrind, Dickens’ unlovable utilitarian, insists: “Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted… Stick to the Facts, sir!”

Who remembers Facts? They are what I used to believe were contained in the annual reports of reputable banks. How gullible. For a start, the juxtaposition of “reputable” and “banks” forms a glaring oxymoron. If the credit crunch has taught us nothing else, we now know that the balance sheets of institutions to which we entrust our savings and investments contain precious few Facts.

There is, of course, lots of information – yards of it. It takes the form of historical numbers, comparative statistics and, if we are lucky, some qualifying opinion. But all this, it seems, is not the same as Facts. In the Delusion Years, when money for nothing was a hard currency, there blossomed an industry within an industry. As the financial-services sector boomed, so too did corporate governance. Alongside the growth of impossibly complex derivatives came an explosion of disclosure and compliance.

Det er ikke ofte at konservative aviser har tatt opp slike temaer. Stort sett har denne helt rettmessige kritikken vært reservert for venstreradikalere – av en eller annen merkelig grunn. Mangel på gjennomsiktige regnskaper og politisk velvilje til dette var hovedårsaken til at Enron-svindelen kunne vokse seg så enorm for noen år siden, og det er også mye av bakgrunnen for det som skjer i dag.

Ingen aner hvilke banker som er konkurs, og britiske skattebetalerne har blitt lurt for enorme summer på grunn av dette, bl.a. i forbindelse med nasjonaliseringen av Northern Rock. Jeg tipper at krisen vil fjerne Labour fra det politiske kartet. Problemet i Storbritannia er at dette betyr konservativt styre, noe som normalt betyr enda mer samarbeid av tvilsom karakter mellom næringslivet og politikerne. I det minste er det et sjanse for at Labour blir erstattet av de tilsynelatende mer fornuftige Liberaldemokratene som nummer to-parti – en god start.

Men er det en ting det britiske demokratiet ikke kan anklages for å være, så er det fleksibelt. Det blir neppe mye change derfra med det første.