Årsakene til finanskrisen – og veien videre.

HVA ER ÅRSAKENE TIL FINANSKRISEN?

En lang rekke årsaker til finanskrisen har blitt foreslått. Ofte fremmes riktignok bare én årsak av gangen, og det hevdes ofte bastant at x, y eller z er selve Årsaken. Jeg vil prøve å nyansere dette bildet ved å skissere en lang rekke årsaker

Årsakene viser seg ofte å henge nøye sammen, og det er vanskelig å si om noen av dem er selve primærårsaken og hvilke som eventuelt bare er konsekvenser av de andre. Jeg vil også understreke at finanskrisen har en lang rekke positive effekter som sjelden kommer frem i lyset – først og fremst at det sannsynligvis forbrukes langt mindre fossile brensler.

Jeg vil dele årsakene til finanskrisen opp i tre deler, Politikk, Naturens grenser og Moralske og sosiale årsaker.

Politikk

Lav styringsrente

For å tvinge befolkningen bort fra sparing og over til investeringer, produksjon, aksjemarkedet og låning. Dette henger sammen med “kortsiktighet”. Antakelig er panikk-rentene et resultat av at man prøver å holde konsekvensene av “Peak Oil” på en armlengdes avstand.

Når nå folk rundt omkring har opparbeidet så mye gjeld i forhold til inntekt at den ikke kan økes mer, stopper økonomien opp, gjelden må betales tilbake, og det må kjøpes mye mindre på kreditt. Dermed mister folk jobben, og man får en ringvirkning.

Sentralbanken og “fractional reserve banking”

For å sitere Mish i posten Want To Fix The Fed? Get Rid Of It:

The problem is not lack of regulation. The problem is the Fed itself is distorting the free market. Eliminate the Fed, eliminate fractional reserve lending, and eliminate borrowing money into existence and none of this would have happened, at least to any significant degree.

I tillegg, fra Mishs artikkel Fed Uncertaintly Principle (hele artikkelen er anbefalt lesning):

Corollary Number One:
The Fed has no idea where interest rates should be. Only a free market does. The Fed will be disingenuous about what it knows (nothing of use) and doesn’t know (much more than it wants to admit), particularly in times of economic stress.

Corollary Number Two: The government/quasi-government body most responsible for creating this mess (the Fed), will attempt a big power grab, purportedly to fix whatever problems it creates. The bigger the mess it creates, the more power it will attempt to grab. Over time this leads to dangerously concentrated power into the hands of those who have already proven they do not know what they are doing.

Corollary Number Three:
Don’t expect the Fed to learn from past mistakes. Instead, expect the Fed to repeat them with bigger and bigger doses of exactly what created the initial problem.

Jeg er ingen ekspert, men dette har vist seg å holde ganske bra stikk.

Trykking av penger

Dette forbinder vi med Weimar og Zimbabwe, men foregår nå også i Vesten under navnet “quantitative easing“. Ren trykking av penger er falskmyntneri. Effekten ser vi i Zimbabwe – pengene som vanlige folk sitter på blir verdiløse etter hvert som staten trykker opp og dermed sitter på en stadig større andel av pengene. Disse gis vekk til de staten ønsker å holde seg inne med – i Zimbabwes tilfelle politi og militære styrker. I Vestens tilfelle gis alle pengene, ikke overraskende, til bankene og big business. Dette rettferdiggjøres med at pengene som er stjålet fra befolkningen (gjennom falskmyntneri og overføringer til bankene) skal lånes ut til den samme befolkningen – med rente, selvfølgelig.

Siden norske medier er mer interessert i USA enn i Norge, er det vanskelig å vite hva Norges Bank egentlig driver med om dagen.

Big business styrer regjeringen

Dette stemmer nokså bra, og i alle fall i svært mange andre land.

Big business styrer media

Dette stemmer, men ikke hundre prosent. Avisene og TV-kanalene selger mest hvis de gir folk det de ønsker å lese og se, og lønnsomhet er en voldsomt sterk drivkraft. Dersom det blir et stadig økende sprang mellom mediene og virkeligheten, vil folk på sikt ta høyde for dette, i tillegg til å velge mer troverdige alternativer.

For lite regulering av markedet

Det er ikke lett å regulere “markedet”, hva nå enn dette sekkebegrepet skulle inkludere. Det kan oppleves som å presse sammen en ballong med hendene. Den eser ut der man ikke trykker. Markedet styres ganske enkelt av folks holdninger. Folks holdninger har blitt alvorlig skadet av “something for nothing”, lave styringsrenter (som fordrer kortsiktighet og null sparing) og alle regjeringenes forsøk på å holde status quo (korteste vei mot stupet) i tillegg en katastrofal sløsekultur i hevd.

Det er mange reguleringer som bare ødelegger for fremtidsrettede tilpasninger, og så lenge vi – tverrpolitisk – har de korrupte og inkompetente politikerne vi har, er det faktisk best for oss at de holder seg langt faen unna. Vi trenger helt nye folk med et helt nytt tankesett inn. På dette området må alle rett og slett tenke nytt.

Overvåkning

Dette bidrar til å undertrykke debatt og engasjement, noe som er nyttig for maktpersoner og hele “status quo”. Spørsmålet er om det ikke blir en ketchupeffekt når folk først undertrykker irritasjon i mange år, og til slutt bestemmer seg for å gi faen i alt og engasjere seg i protester likevel.

Bjørnetjenester

*** I dagens demokrati forsterker politikerne enhver oppadgående og nedadgående trend, i stedet for å dempe dem. Dette må kanskje skje i en populistisk politikerkultur der neste valg er alt som betyr noe. Rasjonelle og langsiktige politikere ville hatt ryggrad til å gå imot en rekke kortsiktige krav fra befolkning og næringsliv, og dermed dempe trendene i stedet for å forsterke dem. Eksempler:

*** Tilrettelegging for globalisering i oppgangstider. Globalisering har forsterket oppgangstidene, og nedbyggingen av frihandel når nedgangen kommer forsterker nedgangstidene. Om globalisering og frihandel i stedet hadde blitt bygget ut i nedgangstider ville den dempet nedgangen.

*** Ingen tiltak mot Peak Oil og global oppvarming – derimot full pinne på oljeproduksjon, utlån og forbruk.

*** Les f.eks. Economic Recovery Requires Capital Accumulation, Not Government “Stimulus Packages” for nok et eksempel.

*** Det offentliges straff mot kriminelle kommer ofte på toppen av knusende sosial fordømmelse. Hvis vi holder etterforskningsbiten utenfor, illustrerer denne doble straffen igjen at politikerne og staten kan forsterke, eller fordoble, noe tvilsomt, i dette tilfellet hevntanken.

Naturens grenser

Peak Oil

Peak Oil kan være hovedårsaken til finanskrisen. ExxonMobil er verdens største bedrift. Det sier en del om at olje er en viktig del av økonomien. Ett fat olje inneholder energi tilsvarende 25.000 timer med arbeid, eller 104 arbeidsår, ifølge en rekke sider på nettet. Denne PDF-filen er visstnok kilden.

Ifølge Peak Oil Math av Jonathan Elsberg betyr dette for Norge:

Country: Norway
Average hourly wage in manufacturing: $46.31
“Wage” equivalent of a barrel of oil: $1,157,750

Tallene ser litt tvilsomme ut, men antakelig er de i riktig størrelsesorden.

Når nå global Peak Oil er nådd, vil dette dra økonomien like mye nedover som den bidro til å trekke den oppover fra ca. 1900. Svært mye må dermed gå i revers. Jeg tror olje er en særdeles viktig årsak til finanskrisen.

Utarming av andre ressurser

Naturgass, kull og en rekke metaller vil nå toppen av produksjonen i løpet av dette århundret. Matjord utarmes og grunnvann forgiftes og tømmes, noe som trekker de globale avlingene ned. Det er usikkert hvor mye dette har bidratt til finanskrisen. Som jeg nevnte i Det går dårlig med Storbritannia, er i alle fall dette landet på hell etter å ha tømt landet sitt for ressurser. Det samme kan være tilfelle med Japan.

Det er ikke umulig at rikdom vil overføres jevnt og trutt fra land som har vært industrialiserte og rike, og dermed utarmet ressursene sine, til land som har vært fattige og dermed har mye ressurser igjen. (Med mindre vestlige selskaper har knabbet dem).

Global oppvarming

All sunn fornuft tilsier at dette kommer til å dra hele sivilisasjonen ned i dass. Orkanen Katrina og skogbrannene i Australia er eksempler på katastrofale hendelser som skjer, og kommer til å skje, langt oftere i et varmere klima. Dersom det er nok hydrokarboner til det, er det bare en total kollaps i industriell sivilisasjon som kan få oss til å slutte å brenne dem opp – planøkonomi løser tydeligvis ingenting. Forhåpentligvis skjer dette før planeten blir ubeboelig for 60-70-80-90-99% av dyreartene og alt blir totalt forjævlig for de gjenværende menneskene.

Et kort tips: Insekter og bakterier er bedre tilpasset raske endringer enn andre arter.

Annen forurensning

Forgifting av mennesker

Dette gir mindre overskudd — symptomer på at dette er reelt kan være allergier, sukkersyke, astma, depresjoner, ADHD etc. Mindre overskudd betyr mindre til overs til rasjonell tanke.

MORALSKE OG SOSIALE ÅRSAKER

Grådighet

Jeg er ikke sikker på om dette er riktig. Mye av det som kalles grådighet skyldes i alle fall delvis den helt rasjonelle panikkflukten fra sparing til bl.a. boliginvesteringer, som følge av lav styringsrente og påfølgende galloperende prisstigning i årene 2002-2008.

Manglende evne til “utsatt belønning”

Les Facebook et al risk “infantilising” the human mind fra The Guardian.

Social network sites risk infantilising the mid-21st century mind, leaving it characterised by short attention spans, sensationalism, inability to empathise and a shaky sense of identity, according to a leading neuroscientist.

Dette har allerede vært på vei en god stund. Mennesket har utviklet boken, telegrafen, telefonen, radio, TV, farge-TV, datamaskiner, videofilm, internett. Gjett hva dette har gjort med dyder som tålmodighet og evne til å unngå kortsiktige fristelser.

Samtidig vil jeg minne om det jeg skrev i Britiske tenåringer er fire og en halv time online om dagen:

Og hva går så denne læringen og utviklingen [forbundet med datamaskiner] på bekostning av? Den kanskje aller viktigste karakterstyrken som unge må lære seg å opparbeide er impulskontroll, altså evnen til å gjøre noe som gir belønning lenger frem i tid, men ikke umiddelbart (delayed gratification). Fra Wikipedia:

“Deferred gratification or delayed gratification is the ability to wait in order to obtain something that one wants. This ability is usually considered to be a personality trait which is important for life success”.

Å ha god impulskontroll er viktig for å kunne planlegge langsiktig (og ikke bli frustrert og gi raskt opp), og dermed viktig for suksess på så godt som alle områder i livet.

Hvis alle i et helt samfunn totalt mangler impulskontroll, kan man altså forvente at samfunnet ikke klarer å planlegge fremover, og at det meste som betyr noe dermed går nedenom og hjem.

Datamaskin- og internettbruk i den formen vi ser i dag hadde antakelig aldri blitt sosialt akseptert i et samfunn med et langt større behov for skjerpede, tålmodige og fokuserte folk.

Tro på “something for nothing” og generell kortsiktighet

Dette er antakelig en direkte følge av “manglende evne til utsatt belønning”.

Oppgang = sløvhet, nedgang = skjerping

Her ligger mye av håpet for fremtiden. Folk kommer til å henge på og finne mange gode løsninger etterhvert som problemene materialiserer seg, men intellektuelt ligger befolkningen helt tydelig “behind the curve”. Folk må snart begynne å forstå tegningen. Hvis de klarer det.

Overmot: Manglende evne til å innse menneskehetens begrensninger

Uoverstigelige langsiktige problemer på grunn av konsolidering av status quo

Noen har allerede gitt opp siden uløselige langsiktige problemer hoper seg opp i rekordfart.

For stor tiltro til at det til enhver tid finnes politiske løsninger

Se også under Politikk over. Politikerne i et demokrati kan ikke gjøre en dritt mer enn det folk ber dem om. Verken folk eller politikere har et perspektiv på mer enn et par måneder, i aller beste fall frem til neste valg. I tillegg henger alt sammen med alt, så en lang rekke – men ikke nødvendigvis alle – forbud eller planøkonomiske tiltak er nytteløse eller virker direkte kontraproduktivt. Jfr. for eksempel Streisand effect, Kill a sparrow campaign, Manipulating the Interest Rate: a Recipe for Disaster, “Krigen mot terrorismen” som må ha økt oppslutningen om voldelige islamstiske grupper noe helt vanvittig over hele verden, …

De av oss som følger nøye med på politikernes gjøren og laden i forhold til finanskrisen, ser at de rett og slett konsekvent gjør vondt verre. De ikke har peiling på hva finanskrisen skyldes, og aner dermed i hvert fall ikke hvordan den skal løses. I tillegg er mange av dem, om ikke alle, i lommen på bankeiere på jakt etter kortsiktig profitt, big business på jakt etter kortsiktig profitt og/eller snevre, kortsiktige fagforeningsinteresser.

Overdreven idealisme – sivilisasjonssyken
Les mer om dette i Mismatch: The lifestyle diseases timebomb. Virkeligheten rundt oss, og staten, påtvinger oss stadig mer vage, selvmotsigende, komplekse, overdrevne og unaturlige krav til atferd – krav som vi ikke nødvendigvis er bygget for å klare å etterleve.

For mye kunnskap og informasjon, og dermed for lite fokus på de få tingene som faktisk er vektige og relevante

Og dermed en solid mangel på “sunt bondevett”. Kanskje folk i dag opptrer dummere enn noensinne – men vi har også en stor kunnskapsbase i bakhånd, som kan vise seg å komme enormt mye mer til nytte enn i dag dersom folk klarer å få rett fokus. Kunnskap betyr omstillingsdyktighet.

Omstendighetene som skapte Depresjonen på 30-tallet går i glemmeboken

Spesielt fra amerikansk hold har jeg hørt dette foreslått som årsak til finanskrisen. Generasjonen som opplevde Depresjonen dør ut, og med dem kunnskapen omkring den og holdningene mot gjeld som den skapte. Men i Norge hadde vi jo vitterlig en enorm økonomisk krise for under 20 år siden, uten at det ser ut til å ha bremset idiotiet nevneverdig her.

En nesten uendelig mengde selvbedrag

Det er et så ufattelig stort sprang mellom folks oppfatning av virkeligheten og hvordan virkeligheten faktisk ser ut at Ola Dunk med rette kan kalles for fullstendig gal. Selvbedragene er kanskje et av de greieste stedene å begynne dersom man ønsker å forandre folks holdninger.

Selvbedragene holdes i hevd gjennom en del sosiale mekanismer – kjekkaseri og mangel på reell meningsbryting, for eksempel. Det er dessuten svært krevende å mene noe som ikke får aksept eller innpass hos andre, noe signaturen “Idiokrati” forklarte i en kommentar på bloggen KRAKK!:

Et eksempel for å forklare, er at en sannhet er bare en sannhet til en annen sannhet blir akseptert. Sannheten er alltid majoritetens sannhet. Hvis en institusjon som er basert på en akseptert sannhet, mens en annen sannhet dukker opp. Vil den institusjonen forkaste sitt eksistensgrunnlag eller vil forsvarsmekanismer sette inn? Spør deg selv, har du noen gang forsvart noe du selv visste var galt, bare fordi du trodde du hadde rett og først ute i diskusjonen oppdaget at du kanskje tok feil? Hvis du svarer nei til deg selv, er du fortsatt i benektelse og har satt i gang en forsvarsmekanisme for å forsvare den egen subjektive realitet. (…)

Husk vi har fortsatt utdanningsinstitusjoner, statlige ikke minst, som underviser tro. Undervisning av noe som før var en akseptert sannhet, som ennå tviholdes i utdanningssystemet bare gjennom institusjonelle forsvarsmekanismer.

Disse forsvarsmekanismene gjør at vi sparer en del energi, men samtidig er det et stort overheng av informasjon som på et eller annet tidspunkt uansett må inn i folk flests bevissthet. Like greit å gjøre det først som sist.

Mennesket er ikke et rasjonelt vesen utenom i Utopia

Dette henger sammen med “overmot”. Vi står (forhåpentligvis) foran et krakk i tilliten til hva vi som mennesker har reell kontroll over. Dette kan gjøre oss bedre i stand til å fikse ting før det er for sent, eller det kan føre til fatalisme, idioti og religiøse vrangforestillinger. Les “a kind of Pontius Pilate feeling” av Jay Hanson for en interessant innføring i temaet. Et sitat:

the problem: Lying madmen in authority are driving humanity into a mass grave. The theoretical justification for this wholesale slaughter comes from political philosophers and economists who assume that people are rational. They are wrong.

Dessverre finnes det noe som heter en Malthus-katastrofe. Når en art i naturen får et enormt oppsving i populasjonen, etterfølges det nesten alltid av en like enorm kollaps i populasjonen, fordi den historisk uforholdsmessig høye populasjonen utarmer livsgrunnlaget og nisjen som arten er avhengig av. Dette er også grunnen til at populasjonen ikke var høyere enn den var før oppsvinget.

Argumentet for at vi er spesielle og skal slippe unna dette, går nettopp på at vi er et bortimot uendelig intelligent, tilpasningsdyktig og rasjonelt vesen som kan – og vil – klare å planlegge oss ut av dette.

Nå viser det seg med all mulig tydelighet at dette ikke stemmer. Vi planlegger ingenting, og gir en god faen i morgendagen – i likhet med lemen, hjort og bakterier. Og dermed: Gjør klar for tidenes populasjons-kollaps, der alt som har holdt oss oppe på et kunstig høyt nivå raser rundt oss. Eller: Kjemp for en bærekraftig utvikling – hvis du liker å torturere deg selv ved å slåss mot vindmøller. Jeg velger det sistnevnte.

Elendig barneoppdragelse

Se deg om og trekk dine egne konklusjoner.

Forbrukersamfunnet

Folk (og dermed også politikere) aksepterer kort levetid på gjenstander som ellers kunne ha blitt reparert når de ryker, og som lett kunne blitt produsert for å vare lenger.

Totalt idiotisk. Ikke bærekraftig. Ødelegger alt på altfor kort tid. Naturressurser blir til ubrukelig avfall, CO2 og ADHD. En elendig byttedeal som forbruker-mentaliteten er turboen til.

Ingen bryr seg om bærekraftighet – om naturens og menneskets grenser

Og det betyr at de fleste unntatt krigshissere og massemordere kommer til å få det kjipere enn hva som hadde vært nødvendig. Og vi har ikke engang begynt å snakke om dyrs lidelser midt oppe i dette. Det får bli en annen gang.

—
Med forbehold om feil. På toppen av alt dette kommer andre årsaker som jeg ikke kjenner til. Verden er større enn vi liker å tro, og det virker som vi ikke har kontroll på en brøkdel av det som skjer.

HVA ER VEIEN VIDERE?

For å sitere Jim Kunstler i The Abyss Stares Back:

It’s not too late for President Obama to start uttering these truths so that we can avoid a turn to fascism and get on with the real business of America’s next phase of history — living locally, working hard at things that matter, and preserving civilized culture. What a lot of us can see now staring out of the abyss is a new dark age. I don’t think it’s necessarily our destiny to end up that way, but these days we’re not doing much to avoid it.

Jeg er muligens uenig i dette med “working hard”. Det høres ut som vi skal få det enda kjedeligere enn i dag. Og fremtiden er ikke nødvendigvis bare kjip. Se for eksempel disse tipsene fra Club Orlov:

Here is the key insight: you might think that when collapse happens, nothing works. That’s just not the case. The old ways of doing things don’t work any more, the old assumptions are all invalidated, conventional goals and measures of success become irrelevant. But a different set of goals, techniques, and measures of success can be brought to bear immediately, and the sooner the better. But enough generalities, let’s go through some specifics. We’ll start with some generalities, and, as you will see, it will all become very, very specific rather quickly.

Here is another key insight: there are very few things that are positives or negatives per se. Just about everything is a matter of context. Now, it just so happens that most things that are positives prior to collapse turn out to be negatives once collapse occurs, and vice versa. For instance, prior to collapse having high inventory in a business is bad, because the businesses have to store it and finance it, so they try to have just-in-time inventory. After collapse, high inventory turns out to be very useful, because they can barter it for the things they need, and they can’t easily get more because they don’t have any credit. Prior to collapse, it’s good for a business to have the right level of staffing and an efficient organization. After collapse, what you want is a gigantic, sluggish bureaucracy that can’t unwind operations or lay people off fast enough through sheer bureaucratic foot-dragging. Prior to collapse, what you want is an effective retail segment and good customer service. After collapse, you regret not having an unreliable retail segment, with shortages and long bread lines, because then people would have been forced to learn to shift for themselves instead of standing around waiting for somebody to come and feed them.

If you notice, none of these things that I mentioned have any bearing on what is commonly understood as “economic health.”

Jeg er usikker på tidsperspektivet. I hvert fall i Norge. Vi er selvforsynt med billig vannkraft, noe som vil være en helt enorm fordel i tiårene og hundreårene som kommer. Vi får krysse fingrene for at Storbritannia ikke plyndrer olje- og gassressursene våre når de går konk om et par år…

Politisk – kanskje Miljøpartiet De Grønne bør få en sjanse på tinget snart. De virker noen tusen prosent mer fremtidsrettet enn samtlige andre partier. Likevel, jeg frykter at noen av dem heller ønsker en retur til 1950 enn å komme seg fremover til 2070 – og det er tross alt mot det sistnevnte året vi skal.

Når det gjelder hva som kan gjøres helt konkret i hverdagen, synes jeg Club Orlov – og linkene videre fra denne siden – tar for seg dette på en god måte. Life After The Oil Crash ser for eksempel ut som en grei side å besøke når man bestemmer seg for å la tanke gli over i handling. De linker for eksempel videre til denne dingsen, som er en kombinert radio og lanterne som går på sol- eller håndkraft.

Vi går sannsynligvis mot forhold som favoriserer slik teknologi – men spørsmålet er om det vil skje så lang tid inn i fremtiden at det er noe poeng i å fokusere på det ennå.

Jeg tror et viktig poeng er at det er irrasjonelt å være redd for finanskrisen/Peak Oil/etc. Maksimal tid man klarer å opprettholde en tilstand av panikk, angst eller frykt er antakelig noe sånt som dette:

Panikk – 20 minutter.
Angst – 12 timer.
Frykt – 7 dager.

Og da er man antakelig utslitt – disse mentale tilstandene låner jo bare energi fra fremtiden (altså: Man må koble av etterpå for å hente seg inn igjen). Når det gjelder finanskrise og mulige gigantiske problemer som følge av dette snakker vi om så lange perspektiver at man kan – og må – ta seg mye bedre tid. Kanskje man bør nøye seg med å ta noen små, strategiske valg her og der, som får liten effekt på kort sikt, men større effekt på lang sikt om de gjennomføres konsekvent. Igjen vil jeg henvise til deferred gratification, som er nøkkelen til å lykkes på lang sikt, og som er en av ferdighetene som det kan være viktig å opparbeide – noe som vil betale seg uansett om vi går inn i vanskeligere tider.

Det største problemet i så måte er at det kreves tålmodighet for å opparbeide tålmodighet. Viljestyrke er en begrenset, men fornybar ressurs – se f.eks. Wikipedias interessante Ego depletion-artikkel.

Uansett, verden går videre, og det har tross alt sjelden vært mer spennende å følge med på hva som skjer der ute. Vi lever i merkelige tider, der en dekadent, men på mange måter kjedelig oppgangsperiode kan bli erstattet med den rake motsatsen. Den som følger med får se.

—

PS. Dette var selvfølgelig ikke en total og fullstendig gjennomgang, men bare en skisse. Hvis noen gir meg et doktorgradstipendiat, skal jeg gå fantastisk mye mer grundig til verks – for så å publisere resultatene i et vitenskapelig tidsskrift som ingen leser.