Tidenes selvmotsigelse

Fra den kjipe bloggen Vox Tractum: Ex Taliban og lei av bråk? Kom til Norge!

Det ser jaggu ut som Norge gir asyl til nøyaktig de samme folkene som de prøver å drepe i Afghanistan. Uansett om man mener at asylpolitikken eller krigen er feil: Dette er utrolig interessant. Det er jo en enorm selvmotsigelse.

I praksis viser dette at Norge begynte å tale med to tunger da vi satte i gang å drepe folk i utlandet. Landet viser nå frem både en koselig, antirasistisk, humanitær side (asylrett), og en aggressiv, morderisk side (dreping av muslimer) – på samme tid. Og de to sidene frontkolliderer i denne saken. Morsomt.

Personlig er jeg skeptisk både til asylretten slik den praktiseres i øyeblikket og til krigen i Afghanistan. Men førstnevnte har i det minste gode hensikter og hjelper mange folk til et skikkelig liv. Dette har stor egenverdi, men ringvirkningene (bl.a. evig rasisme og evige kulturkonflikter) kan ikke sees bort fra. Drap, derimot, har ikke særlig stor egenverdi. Og heller ikke særlig gode ringvirkninger.

Forresten regner Johan Galtung mange interne selvmotsigelser som et svært dårlig tegn – dette var selve basisen for at han spådde USAs kollaps på begynnelsen av dette tiåret.

(Alt med forbehold om at jeg ikke har misforstått hva som har skjedd).