“Cranks” styrer for mye. Aristokrati neste?

Fra kommentarene til forrige innlegg, jeg lager et innlegg av svaret mitt:

“Men vi er bare frie i forhold til hva biologien tillater. Og her virker det som det er begrenset hvor mye mennesker kan fravike sitt utgangspunkt”.

Jeg har tenkt mye på dette, ja. Men se på Nord-Korea, og hvordan samfunnet fungerte for 50, 200, 500, 1000 og 5000 år siden, og se f.eks. på hvordan tilsynelatende vanlige folk rablet helt i Tyskland under 2. verdenskrig og i Jugoslavia under borgerkrigen. Kanskje det er en bom å mene at det biologiske “utgangspunktet” hindrer forandring. Det er kanskje mer det at vi er bundet på hender og føtter av konvensjoner som – kanskje – ikke passer lenger. Akkurat nå er bussen tilsynelatende styrt av en drita full bussjåfør med klampen i bånn, men de fleste (alle, faktisk) ser ut til å lukke øynene og håpe at alt går bra fordi det er farlig å ta i rattet eller å prøve å overmanne sjåføren, eller fordi de tenker at bussjåføren tross alt er yrkessjåfør og sikkert vet hva han gjør.

Når det gjelder den politiske debatten for tiden, og da spesielt på de mest “demokratiske” forumene på internett (VG Debatt, debattrådene på Dagbladet osv). tror jeg dette er veldig viktig bakgrunnskunnskap:

Dunning-Kruger effect

Det er kanskje på tide at folk med omløp i hodet og ikke minst konkret kunnskap begynner å ta bladet fra munnen og prøver å sette skapet på plass: De som skriker høyest er litt for ofte de som har minst peiling, det minst nyanserte synet, og i en snillistisk verden der de faglige autoritetene er usynlige kan disse lett få for stor innflytelse. Eller er de som skriker høyest også viktige for at det sunne bondevettet skal komme til uttrykk? Vanskelig å si noen ganger, siden jeg selv noen ganger blir litt for nærsynt på noen få ting jeg mener er sentrale og dermed mister overblikket. Uansett, jeg synes at “cranks” styrer for mye om dagen:

Crank (person)

Et eksempel der jeg selv kanskje er en “crank” uten å vite det selv: Jeg har ikke så veldig mye respekt for typiske akademiske økonomer, siden de ser ut til å ha rotet seg inn i en blindgate når det gjelder støtte til krisepakker m.m., i tillegg til at de konsekvent virker for optimistiske i prognosene. Kanskje det er jeg som bør holde kjeft og lytte mer der, siden jeg ikke er utdannet økonom. I tillegg har jeg en rekke andre merkelige meninger.. og går virkelig alt til helvete hvis ikke noe dramatisk gjøres, slik jeg ofte legger til grunn? (Hm… nettopp denne tvilen gjør at jeg undervurderer egen kunnskap i forhold til folk uten kunnskap ifølge Dunning-Kruger-effekten).

En regjering bestående av eller oppnevnt av en tverrfaglig komité av vitenskapelig ansatte på universiteter og høyskoler kunne vært løsningen på tafattheten på lederplan – eller kanskje loddtrekning blant disse, men da er det altså bye-bye til demokrati og hei til et aristokrati, med de problemer det medfører.