Temaskifte

Skrivekløen melder seg igjen. Men hva skal man skrive om når man ikke gidder mer krisemaksimering, og egentlig heller ønsker å skrive at økonomi tross alt ikke er så interessant og at ting selv om man er uendelig fokusert på det økonomiske og sveiseblind for alt annet uansett ser ut til å gå noenlunde greit.

Det er fint vær for tiden og snart vår, men jeg synes egentlig at det kunne vært vinter mye lenger. Rart, for tidligere mente jeg at vinteren var en katastrofalt kjedelig årstid. Det hjelper nok på vinterhumøret å komme seg mye ut på ski.

Fremover

Litt lei av ultrarealisme; politikk, naturvitenskap og økonomi. Hovmod og grådighet skal man være på vakt mot, men håpløshet er heller ikke spesielt konstruktivt. På tide å få optimismen tilbake, og da er neppe veien å gå den selvopptattheten som de kalde børskurvene, internett-hedonismen og de innadvendte BLI OPTIMIST PÅ 10 DAGER!-selvhjelpsbøkene kan gi.

Hvis vi ser vekk fra cowboy-næringslivet, noe man bør, er visstnok det klassiske idealet for å knalle opp et OK ‘åndelig liv’ (et begrep som ikke er forbundet med børsmeglere) ydmykhet; å ikke sette seg selv over andre, og å ikke søke et selvbilde som er langt oppe i skyene. Hovmod er noe man må unngå for enhver pris. Denne bloggen har vel ikke alltid levd opp til det.

Noe som minner meg om at jeg ikke kommer til å si et ord til om børsen før den er godt under 310 poeng, der jeg bestemte meg for å gå short (riktignok med innsats kr. 0,-, men likevel). Ydmykende i dagens läge: Best å holde kjeft og lytte mer på hva andre, gjerne med utdannelse og masse kunnskap, har å si.

Det er et nytt tiår, og kanskje på tide å legge helt bak seg det forrige. Bush, Blair og glisende eiendomsmeglere med en champagneflaskeformet blondine under hver arm finnes ikke lenger, overdådig grådighet og drittsekkmentalitet er bevist å ikke lønne seg, og da er det vel riktig å ha ikke bare litt håp for fremtiden? 2000-tallet er historie, og bra er det.

På tide at folk begynner å drømme seg mer vekk. Hyperrealismen med Knausgård og børs og tall og politikk blir poengløs hvis det ikke finnes visjoner og fantasi.